Det kan virke rart, organisk avfall er jo det mest naturlige avfallet vi mennesker produserer. Men utfordringen ligger både i de enorme mengdene og i hvordan vi håndterer avfallet etter at det har oppstått. Hele 44 % av alt avfall som produseres globalt hvert år, er organisk matavfall. Det tilsvarer nesten 1 milliard tonn årlig. Det kommer fra storkjøkken, kommuner, institusjoner og vanlige husholdninger. Derfor kan vi ikke bare regulere produksjonen eller innføre kvoter. Vi må endre hele tankesettet rundt avfall og vår atferd.
Her oppstår problemet. Når organisk avfall havner i samme beholder som restavfall, blir det enten brent eller – i noen land – sendt til deponi. Forbrenning slipper ut dioksiner i atmosfæren. På deponier brytes avfallet ned og danner metangass, som lekker ut i friluft. Metan er hele 28 ganger mer skadelig for atmosfæren enn CO₂.
Begge disse løsningene er dårlige – og enda verre er at de overser det store potensialet og den verdien som finnes i matavfallet.
Å unngå den tunge forurensningen er viktig, men vi må også hente ut de ressursene som avfallet faktisk inneholder. Organisk avfall kan nemlig tilbakeføres som ren næring i bioøkonomien. Men da trenger vi en annen type avfalls pose.
Når organisk avfall sorteres og samles inn separat, kan det bli til biogass eller næringsrik kompost som gir nye avlinger og styrker jorden. Men hvis matrestene samles i en vanlig plastpose, vil plasten – uansett hvor nøye vi håndterer avfallet – spre mikroplast i både komposten og atmosfæren. Derfor er det så viktig å bruke en fullt sertifisert komposterbar pose. Bare da kan vi være sikre på at komposten tilbakeføres til jorden uten mikroplastforurensning.
Vi må tenke helt nytt om organisk avfall – og slutte å fokusere kun på hvordan vi kan kvitte oss med det med minst mulig forurensning. Med et annet perspektiv ser vi at organisk avfall faktisk er en svært verdifull ressurs for miljøet. Hvis vi behandler det deretter, ville det ikke lenger være blant de fem største truslene mot global oppvarming, men en stadig kilde til næring tilbake i bioøkonomien. Det er egentlig helt opplagt. Når vi endrer måten vi ser på problemet, finner vi også løsningen – midt i problemet. Kreativt og ganske fantastisk, ikke sant?
